vent, siden lastes

«Mig selv»

«Mig selv»

Med denne overskriften, som Henrik Wergeland i 1841 brukte i sitt svar til Morgenbladets påstand om at han var sur, sitter jeg her og skal liksom prøve å forklare hvem jeg egentlig er. Jeg har en følelse av at jeg er den som kan si minst om akkurat dette, selv om at jeg nok vet at så ikke helt er tilfelle.

Da jeg ble født var i hvert fall Olav V konge i Norge, Trygve Bratteli ledet en arbeiderpartiregjering, og ungdommen gikk rundt i klær som var altfor trange. Elleve måneder gammel ble jeg døpt. Det hendte – pussig nok – akkurat den samme dagen som da mine foreldre giftet seg. Dette var den 5. mai i 1973.

Min mor hadde nok siste ordet i navnedebatten. Og navn ble det – i massevis; hun hadde nemlig funnet ut at jeg skulle ha navnet mitt etter begge bestefedrene mine, Alf Albriktsen og Edvin Magnar Karlseng. Og én av disse fikk på finurlig vis presset gjennom sitt ønske om at jeg skulle hete Ørjan, etter en svensk idrettsmann, Ø. Sander. Sluttproduktet ble Ørjan Alf-Edvin Karlseng Albriktsen, 31 bokstaver og ett bindestrek...

Etter en del år som indianer i jernverksbyen under polarsirkelen, som elev ved Gruben barneskole og Gruben ungdomsskole, og etter en klassetur til Umeå i Sverige, begynte jeg som alle de andre på gymnas. På gymnaset var jeg elev i 6 måneder, før jeg endelig fant ut at «her går det jo ikke an å være». Jeg begynte heller å drikke kaffe og «spise» snus, og gikk til innkjøp av motorsag med tilhørende påkrevd verneutstyr. Og før jeg, eller noen andre for den saks skyld, visste ordet av det, så var jeg blitt skogsarbeider.
Noen måneder med tungt arbeid og mye terping på teknikken gjorde susen. Det gikk faktisk veldig godt. Pengene strømmet inn, og til slutt ble det nesten for mye penger. I hvert fall må jeg ha tenkt det den gang, for i min evige jakt på fart og spenning brukte jeg pengene mine til fallskjermhopping. Og det var en dyr hobby, det. 250 hopp ble det da også tid til i min karriere på den fronten.

Jeg gjorde det faktisk så bra i skogen at jeg sluttet (!), for igjen å begynne å studere. Denne gang var det landbruksskolen som lokket, og en utdannelse som skogtekniker.
Men etter bare vel 3 måneder gikk det ad undas. Jeg satt i baksetet på en Mazda 616 som ble kjørt av vegen, og som, etter «parkeringen» i et skogholt, ble parkert for godt. Og etter en uke i seng sammen med mange sandsekker på Vefsn sykehus i Mosjøen, ble jeg fløyet til Trondheim med konstatert nakkebrudd. 2 plasser var det brudd. Men ukrutt forgår ikke så lett, sier dem, – og tenkte jeg. Dog skjønte jeg jo at jeg hadde vært heldig som både hadde overlevd og at jeg hadde unngått å bli lammet.
De neste 6 månedene av mitt liv gikk til lesing av bøker, lytting til musikk og TV-titting. Nakkebruddet måtte leges av seg selv, noe det ville komme til å gjøre bare det ble holdt stabilt. 4 skruer i kraniet, koblet til et stativ, koblet til en glassfibervest, koblet til meg selv sørget for stabiliteten. Jeg satt bom fast i meg selv – i 6 måneder.

Etter en litt uvirksom periode begynte jeg å komme til hektene igjen. Gårdsarbeide var nå tingen. Sau, ku, gris og høns, – og traktor. Etter enda en stund var jeg atter tilbake i skogen, og alt var bra igjen.
Militærtjenesten ble også gjennomført, med de følger dette måtte ha hatt både for meg selv og mine omgivelser. Bardufoss-området blir nok aldri det samme igjen etter den invasjonen. Men det har det jo heller aldri vært.

Senere ble det på nytt skolegang. Helse- og miljøfag, det måtte da kanskje kunne sette meg på rett kjøl. Skjønt, jeg hadde nesten ikke tid til skolearbeidet på grunnkurset; jeg var klassens tillitsvalgte, elevrådsformann (den første på den da splitter nye Mjølan videregående skole), jeg satt i skoleutvalget, i innstillingsrådet og i idrettsutvalget. Jeg tror faktisk jeg elsker å være i slike utøvelsesposisjoner. Fotballdommer var jeg også.

Deretter ble det VK-I hjelpepleierlinja på Erikstad i Fauske, og plutselig var jeg utdannet hjelpepleier med offentlig godkjenning.
Og like plutselig jobbet jeg en dag med data. Ja, kanskje var det fordi jeg selv ikke eide et eneste kursbevis innenfor datafaget at jeg sluttet etter 6 måneder på sykepleierutdanningen, og heller sørget for å komme i posisjon til å skrive ut nettopp slike. For hva var vel mer naturlig enn å kaste seg skikkelig ut i det og begynne som kurskonsulent når en først fant ut at framtiden kanskje kunne spinnes inn i computernes mer eller mindre kyniske og til tider nokså ustabile verden.

I dag gjør jeg selvsagt noe helt annet...

«I think that all good, right thinking people in this country are sick and tired of being told that all good, right thinking people in this country are fed up with being told that all good, right thinking people in this country are fed up with being sick and tired. I'm certainly not, and I'm sick and tired of being told that I am.»

Vel, i dag sitter jeg faktisk atter og skriver, og lurer litt på om det kanskje var forfatter en skulle blitt?
Ja, og denne gang skriver jeg nærmest en hel avhandling om meg selv. Skjønt, jeg har jo nesten ikke sagt noen ting om meg selv. Egentlig!

Jeg må si at jeg er veldig glad for at jeg er nettopp meg. Jeg liker det veldig godt. Og bra er jo det, for jeg skal jo tross alt fortsette å være det en stund til. Jeg hadde tenkt det i hvert fall.

Egentlig er jeg hobbyfilosof. Jeg tenker og jeg tror, mener og vet. Og søker; Alt..! Alltid..!

Jeg er pratesyk og rastløs. Jeg har stor tilpasningsevne, men har samtidig et stort behov for avveksling. Jeg er vitebegjærlig og entusiastisk.
Jeg kan også ha en vanvittig fantasi – og jeg forteller skrøner og vitser.
Jeg leste forresten en gang at «han som mykje veit, han mykje lyg». Fint det! Dermed skulle man kunne mene at en av og til bare kan skrøne litt, for eksempel hvis mye går en imot. Etterpå tenker en bare over ordtaket, og selvtilliten øker betraktelig. Det gjelder bare å skrøne med vett...

Jeg er veldig glad i naturen, i jakt og fiske. Jeg er av typen som skulle ønske at det å kunne sitte på en fjellknaus og se på landet under seg var en jobb, og at man kunne overleve kun på det.

Det hender seg også at jeg er en romantisk dagdrømmer – som av og til, men bare ytterst sjelden, egentlig er helt bak mål.
Prateutstyret fungerer stort sett helt perfekt, – selv om ikke alt som kommer ut derfra bestandig er like gjennomtenkt. Men hva gjør vel det når en bare kan skrøne litt hvis det skulle gli helt ut i skavelen.

Jeg går i visse sammenhenger fort lei, og starter da ofte på noe nytt. Jeg liker å flytte grenser; streber etter å oppnå det uoppnåelige. «Ingenting er umulig, det umulige tar bare lengre tid». En god leveregel, vil jeg påstå.

Jeg skulle ønske at Reodor Felgen var min onkel, en viss Skrue likeså. Jeg skulle ønske at jeg kjente Sir Francis Bacons og rosenkreutzernes hemmeligheter, at jeg kunne reise i en fredfylt verden, og at penger aldri var noe tema.

Jeg er av dem som aldeles ikke vil eller tør å dø. Dog tror jeg kanskje på gjenferd og på intelligent liv utenfor vår egen relativt mikroskopiske klode. Ja, når sant skal sies, og det skal det jo, så hender det seg faktisk at jeg kommer i skade for å tro at det finnes intelligent liv på vår egen klode også. Sistnevnte tenderer for øvrig å forekomme sjeldnere og sjeldnere, så det kan hende det ikke teller…

Jeg er impulsiv og leken, og noen av mine aller høyeste ønsker er at folk rundt meg har det bra – og at jeg selv aldri må bli helt voksen.

Egentlig tror jeg at jeg er en aldeles, nesten helt vanlig, litt spesiell gutt.

Og... ...jeg er ikke sur, jeg heller. Nesten aldri..!

Send meg gjerne en kommentar